Seng
Apr 19, 2022 14:26:05 GMT 1
Post by havard on Apr 19, 2022 14:26:05 GMT 1
Det finnes to senger som nærmst må regnes som ikoniske i reenactment-sammenheng. Den ene er den Gokstad-senga med sine karakteristiske sidevanger med to tapper i hver ende som kiles fast i sidevangene. Den andre er tausenga, ofte rekonstruert ut fra en seinbysantinsk tegning. Fra vår periode er det imidlertid avbildet en drøss av forskjellige sengekonstruksjoner, fordelt på ulike konfigurasjoner av stolpekonstruksjoner og plattformkonstruksjoner. Det gir oss et stort mulighetsrom for hvilken konstruksjon vi velger.
Den ikoniske Gokstadsenga er en av flere sengetyper i Gokstadfunnet. Bunnplankene er vilkårlig rekonstruert ut fra bredden på slissene, men kan like gjerne ha vært bredere. Stolpene er 77 x 7 x 7 cm, sidevangene 240 x 23 cm og endevangene 125 x 25 cm. Se Oseberg II.
Stolpesenger blir ofte typeinndelt utifra om de bruker dreide elementer eller ikke. Sengevangene spenner fra breie planker til dreide stokker sprinklet med dreide detaljer. Vi kan identifisere tre forskjellige måter å konstruere sengebunnen på: Planker, tau og runde spiler. Sistnevnte er aldri brukt i reenactmentsammenheng, men finnes i senger både fra Oseberg og Gokstad.
Seng som illustrerer fattigdom, Paris ca 1500. Her er oppdelte sidevanger satt sammen av stokker og spiler. Kanskje var bunnen også spiler? Vi kan bruke den som en påminnelse om å være forsiktige med å slutte fra kompleksitet i konstruksjonen til sosial status.
Før jeg vil invitere til diskusjon om historiske løsninger, et par ord om rekonstruksjon: En praktisk seng for bruk på tur bør helst være lett, ta liten plass og være kjapp å sette opp. Og ikke minst lett nok å lage til at det faktisk blir gjort. Det er vanskelig å unngå de veldig synlige, men akk så sjeldent avbildede, kilene. Det er imidlertid to løsninger. Den ene er å nøye seg med å plugge tappene, og sørge for at de er mulig å fjerne for demontering. Den andre er å trekke tau fra endevang til endevang og sidevang til sidevang, og vri det stramt. En slik løsning er ikke belagt historisk i denne sammenhengen (den fins på rammesager), men den er så godt som usynlig og du slipper deler som stikker ut.
Den enkleste plausible konstruksjonen har en enkel tapp både i sidevangene og endevangene. Det bidrar til at endevangen kan plasseres litt høyere, og gi støtte for en hodepute.
Den ikoniske Gokstadsenga er en av flere sengetyper i Gokstadfunnet. Bunnplankene er vilkårlig rekonstruert ut fra bredden på slissene, men kan like gjerne ha vært bredere. Stolpene er 77 x 7 x 7 cm, sidevangene 240 x 23 cm og endevangene 125 x 25 cm. Se Oseberg II.
Stolpesenger blir ofte typeinndelt utifra om de bruker dreide elementer eller ikke. Sengevangene spenner fra breie planker til dreide stokker sprinklet med dreide detaljer. Vi kan identifisere tre forskjellige måter å konstruere sengebunnen på: Planker, tau og runde spiler. Sistnevnte er aldri brukt i reenactmentsammenheng, men finnes i senger både fra Oseberg og Gokstad.
Seng som illustrerer fattigdom, Paris ca 1500. Her er oppdelte sidevanger satt sammen av stokker og spiler. Kanskje var bunnen også spiler? Vi kan bruke den som en påminnelse om å være forsiktige med å slutte fra kompleksitet i konstruksjonen til sosial status.
Før jeg vil invitere til diskusjon om historiske løsninger, et par ord om rekonstruksjon: En praktisk seng for bruk på tur bør helst være lett, ta liten plass og være kjapp å sette opp. Og ikke minst lett nok å lage til at det faktisk blir gjort. Det er vanskelig å unngå de veldig synlige, men akk så sjeldent avbildede, kilene. Det er imidlertid to løsninger. Den ene er å nøye seg med å plugge tappene, og sørge for at de er mulig å fjerne for demontering. Den andre er å trekke tau fra endevang til endevang og sidevang til sidevang, og vri det stramt. En slik løsning er ikke belagt historisk i denne sammenhengen (den fins på rammesager), men den er så godt som usynlig og du slipper deler som stikker ut.
Den enkleste plausible konstruksjonen har en enkel tapp både i sidevangene og endevangene. Det bidrar til at endevangen kan plasseres litt høyere, og gi støtte for en hodepute.