Post by havard on Jun 21, 2019 11:04:13 GMT 1
I årets BoW er det som sist et krav om bålkasse med minimum 50 cm klaring over bakken, og vi er i gang med å lage ny. I den forbindelse ville jeg si et par ord om de vurderingene som er gjort rundt designet denne gangen. I utgangspunktet finnes ikke bålkasser historisk i den konteksten vi bruker dem. De har sin plass innendørs eller på skip, og da som faste, plassbygde konstruksjoner. Vi bruker dem av branntekniske, lanskapsvern- og HMS-messige hensyn - ikke historiske.
Tidligere har vi løst utfordringen med nøytral utførelse i konstruksjon lånt fra samtidige stolpekister, hvor brettene er tappet inn i bein og plugget fast. Forrige BoV spikra vi sammen en kasse med løse bein. Alternativt kunne man brukt laftekasser eller sengerammer. Det viktigste for oss denne gangen har vært en utførelse som er enkel å slå sammen og transportere, er relativt lett og ikke bryter (for mye) visuelt.
Denne gangen har vi landa på en kopi av den avbildede kassa tilhørende våre venner fra Göteborg. Konstruksjonen er ikke historisk og er sjelden utenfor reenactment-miljøet. Riktignok finnes bruken av kiler både på Oseberg- og gokstadsengene og på seinmiddelalderske benker og bord. Tapphull med lengderetningen på tvers av veden, slik vi får på de lange brettene, er uvanlige. De finnes imidlertid i samtidige benkevanger, blant annet de fra Hemsedal stavkirke, og i seksplankekister. Kombinasjonen av de to er derimotikke kjent historisk, men har blitt populær i alt fra portable esser, bålkasser til senger fordi konstruksjonen er enkel å lage, slå sammen og transportere. For oss bidrar en slik konstruksjon til å understreke at vi har å gjøre med en moderne nødvendighet, ikke en historisk realitet.
Et grunt ståltraug, holdt oppe av L-jern sikrer undersiden av konstruksjonen mot forkulling og nedsenka lister på innsiden gjør det lettere å skjule trauget under et lag sand.
Tidligere har vi løst utfordringen med nøytral utførelse i konstruksjon lånt fra samtidige stolpekister, hvor brettene er tappet inn i bein og plugget fast. Forrige BoV spikra vi sammen en kasse med løse bein. Alternativt kunne man brukt laftekasser eller sengerammer. Det viktigste for oss denne gangen har vært en utførelse som er enkel å slå sammen og transportere, er relativt lett og ikke bryter (for mye) visuelt.
Denne gangen har vi landa på en kopi av den avbildede kassa tilhørende våre venner fra Göteborg. Konstruksjonen er ikke historisk og er sjelden utenfor reenactment-miljøet. Riktignok finnes bruken av kiler både på Oseberg- og gokstadsengene og på seinmiddelalderske benker og bord. Tapphull med lengderetningen på tvers av veden, slik vi får på de lange brettene, er uvanlige. De finnes imidlertid i samtidige benkevanger, blant annet de fra Hemsedal stavkirke, og i seksplankekister. Kombinasjonen av de to er derimotikke kjent historisk, men har blitt populær i alt fra portable esser, bålkasser til senger fordi konstruksjonen er enkel å lage, slå sammen og transportere. For oss bidrar en slik konstruksjon til å understreke at vi har å gjøre med en moderne nødvendighet, ikke en historisk realitet.
Et grunt ståltraug, holdt oppe av L-jern sikrer undersiden av konstruksjonen mot forkulling og nedsenka lister på innsiden gjør det lettere å skjule trauget under et lag sand.
